Helsefarlig kommunikasjon?

Vaksinasjon på Brann Stadion

I går fikk jeg et stikk i armen. Jeg hadde gruet meg lenge. Ikke egentlig til selve stikket, men mer til om jeg i det hele tatt kom til å overleve. For jeg leser jo aviser, og har det stått i avisen ja da er det nok riktig. Så troppet jeg opp da. På Brann stadion, stedet for ekte lidenskap og til en viss grad lidelse. Svineriet skulle til livs.

Fin opplyst parkeringsplass. Mange skilt. Gå dit,  så dit, og deretter hit. Kan nummer 500 til 510 komme frem? Joda, jeg kom frem. Rundt meg satt små barn og så på TV. Ingen skriking. Ingen panikk. Bare en hel haug av folk i kø. Navn og nummer. Er du syk? Er du engstelig? Dette går fint. Av med skjorten. Nå kommer et lite stikk. Du får litt vondt i armen. Men det er ikke farlig. 1,2,3 ferdig. God kveld.

Jeg tar meg selv i å bli imponert. Sakte men sikkert går 1000 mennesker gjennom lokalet og ut døren med et stikk i armen.  Alle med en visshet om at de har gjort noe lurt. Hvordan kunne det skje? Svaret er enkelt. Alt var organisert til minste detalj. Ja det kommer barn. Ja folk er usikre. Ja det vil komme fryktelig mange folk. Hva må vi gjøre da? Jo informere. Bli enige om hva vi skal si og så skrive lapper, skilt samt instruere personellet slik at man skaper ro og ikke usikkerhet.

Her har selv den mest erfarne kommunikatør eller markedsjef noe å lære. Hva hvis alle i en bedrift fortalte den samme historien? Alle kunder visste hvor man skulle gå i butikken, at man hadde tydelige ledere som sto frem og kommuniserte. Hva om man tenkte at de som hadde vært innom butikken ville fortelle om sin opplevelse til sine nærmeste som igjen ville skrive om det på Facebook?

Dette var et eksempel til etterfølgelse. Det var faktisk så bra at jeg gleder meg til oppfølgingsvaksinen.

Svein Roger Selle er konsulent og adm.dir i MK Bergen

Stikkord: Kommunikasjon, Markedssjef, Svineinfluensa, Vaksine